Reisebrev fra Nairobi City, Kenya

Ida Hekneby

Det er en iskald onsdag i januar. Avskjedsdagen på Viken før en god gjeng på 11 elever, en stipendiat, to lærere og en attpåklatt drar på tur ut av Norge og inn i et annet land, et annet kontinent, til den andre siden av ekvator!

Den siste sjekken av kofferten må gjøres for noen, andre må begynne å fylle den. (Kanskje på tide å få ut finger’n når avreisen nærmer seg med timer!?) Resten av kvelden går med til å si farvel til kjente og kjære elever.

Torsdag morgen, 7.januar 2010 kl 02:30, setter en trøtt gjeng med ungdommer seg inn i en bil og retter kursen mot Gardermoen. Nå skal de ut på et nytt eventyr. Forventningene er mange og spenningen høy.

Landet er Kenya og byen er Nairobi. 

Da vi landet etter en lang flyreise, var det en spent stemning blant Vikenelevene. Vi ble hentet av Ola Mo på Nairobi flyplass og tatt med til den rike delen av byen, der ”the guest house” vi skulle bo i de neste dagene befant seg.

Første morgen kjørte vi til Haba na Haba-senteret. Bilturen var en opplevelse i seg selv. De første 10 minuttene bestod av en ekstremt humpete strekning som medførte at vi satt mer i lufta enn på bilsetet. Resten av turen gikk i hundre på en vei med litt mindre humper og litt flere filer avhengig av hvem som kjørte. Bilkjøring i Kenya er definitivt ikke som hjemme i Norge. Her kaster bilene seg foran hverandre i hytt og pine om muligheten for å krasje er aldri så stor.

Overgangen fra den rike bydelen til slummen var brå. Plutselig var vi omgitt av nedslitte hus på størrelse med dokkehus, der det bodde hele familier. På hver side av veien yret det av liv fra mennesker som satt langs veien, blant søppel og matrester, for å selge alt fra råtten, gammel frukt til duppedingser som kunne komme til nytte for ett eller annet. Tankene strømmet rundt i hodet. Spørsmål som hvordan det er mulig å leve under slike forhold dag ut og dag inn, i stekende varme og øsende regn, men samtidig så beundringsverdig. Her lever de med det lille de har samtidig som de bærer på en stor gjestfrihet, takknemlighet og stolthet over det de har og det de får til.

Turen til Mathare, et av Kenyas største slumområder med en befolkning på rundt en halv million mennesker, var ikke lenger kun en planlagt reise som skulle skje i framtiden. Vi var der. På ordentlig. De to første skrittene ut av bilen og ned på bakken føltes svevende og uvirkelig.  Omringet av det vi kun har sett på TV, som alle vet om, men ikke helt tør å snakke om eller klarer å sette seg ordentlig inn i fordi det er så langt unna. Fjernt fra den vestlige verden vi lever i. Det var vår tur til å oppleve. Vår tur til å se (en annen viktig del av verden) og med det vi hadde spre litt ekstra håp og glede i livene til de vi skulle møte. Vår tur til å fortelle resten av verden det vi kom til å oppleve.

Da vi kom inn til Haba na Haba-senteret ble vi møtt av en flokk med barn som lyste opp av spenning og glede over å se oss. Hvem nå enn disse hvite raringene var skulle det ikke spares på  smil, latter - og både sjenerte og iherdige barnestemmer - som møtte deg med «How are you!». Etter en god og varm velkomst var det tid for Gospelworkshop. Bandgutta fra Kenya, Ekse, Borgar og Henrik ble nærmest låst inne på et lite bandrom uten lydisolering og oksygen, men det var absolutt ingen hindring for å få en fantastisk bandopplevelse. Gospelkoret samlet seg i en litt større sal. Det var en super gjeng som bestod av folk fra Haba na Haba i tillegg til en skoleklasse fra St. Michael som hadde tatt seg fri fra skolen for å være sammen med oss. Helt utrolig. Det tok ikke lang tid før sangen runget i hele bygget og trommegrooven klang i veggene. Med gospel, lek og moro forsvant de to første dagene. Vi hadde det så gøy at ingen av oss skjønte hvor tiden hadde blitt av da vi, etter en lang dag, måtte pakke sammen for å dra tilbake til ”the guest house”.

Tilbake til Haba na Haba, dag to. Natten før hadde det regnet ned store mengder med vann som gjorde veiene i Mathare gjørmete og vanskelig å komme seg frem med bil. På gårdsplassen innenfor gjerdet til Haba na Haba hadde det samlet seg opp en stor innsjø med vann fra himmelen. Senere på dagen var det planlagt en konsert som er fast hver uke, noe vi norske begynte å tvile sterkt på at dette kom til å skje på grunn av alt vannet. Kun et mirakel kunne redde oss. Med et strømmet barna til med bøtter og spann for å få innsjøen til å forsvinne. Med hender og latter øste de om kapp alt de kunne for å flytte vannet fra gårdsplassen og over til bøttene sine. Innsjøen forsvant og den varme intense sola gjorde resten av jobben med å tørke bakken. Dagen ble igjen full av masse lek og moro. Konserten ble holdt og det strømmet til med folk utenfra som ville få med seg det som skjedde. Tidligere på dagen, før konserten, hadde Vikenfolket danset og svettet med god hjelp fra en dansegruppe som hadde workshop. Til afrikanske rytmer danset vi oss igjenom noe som viste seg å være en liten del av deres oppvarming, i tillegg til en god og lang joggetur, før de pleide å begynne dansetimene sine. Som en avslutning på danseworkshopen ble tre av Vikenelevene dratt opp på scenen under konserten for å gjøre noen dansemoves. Applausen var stor!

Så ble det søndag. Vi ble tatt med til en kirke som lå en kort spasertur fra Haba na Haba. Møtet startet med tre lovsanger, som tilsammen varte i 45 minutter. Det var god stemning og høyt under taket. Vikenfolket framførte «Down to the river» som ble godt tatt imot. Etter gudstjenesten ble vi tatt med av en veldig hyggelig prest opp på taket av bygningen. Synet som skulle møte oss på toppen er for stor for øyet å fatte og for vondt for hjertet til å forstå. Med full utsikt over  Matharedalen stod vi lamslått og med store problemer med å virkelig skjønne hva vi egentlig så. Så langt øyet kunne se var det blikkplater, tett i tett, som fungerte som tak for tusener av familier som bor trangt i små rom med alt de eier og har. Strøm og toalett er ikke å finne, møbler er det bare noen få som har. Til tross for dette bærer de en stolthet, et mot og en livsglede som ikke kan måles med noe av det man finner i Vesten.

Tilbake til Haba na Haba fortsatte vi med gospelkor. Sangene Shakles, med rappevers laget av  tvillingparet Jackson, So strong og Thank you ble sunget for full hals.

Til lunsj dagene vi var der fikk vi servert en rett bestående av ris, kjøtt og grønnsaker. Denne retten er vanlig brukt til bryllup der nede. Å sitte med store porsjoner med så fin mat og vite at rundt deg er det barn som ikke har spist i løpet av dagen og heller ikke sikkert får mat, var skjærende. Det å bli så mye høyere «verdsatt» enn de lokale føltes bare feil. Hva er det som gjør at noen lever med full tilgang til all slags mat, samtidig som andre knapt har mulighet for å lukte på smuler? Forskjellene ble satt i et veldig perspektiv da vi fikk vite at en porsjon med slik mat har en verdi på ca 7,50 norske kroner.

Etter lunsj denne dagen hadde Hans Edvard, Pia, Eline og Ida vokalworkshop. Det så ut som at det var godt med en liten forandring fra gospelsangene. Lyden av Eric Claptons Knocking on Heavens Door runget i veggene da vi delte folket inn i tre stemmegrupper; sopran, alt og bass. Litt før det ble mørkt dro vi tilbake til basen vår. Etter en god middag tok Ola oss med på Coffee-house. Et koselig sted som serverte mat i mange varianter, dessert og kaffe. Med en god dessert og kaffe, satt vi å slappet av resten av kvelden før det bar tilbake til senga.

Da vi våknet opp neste morgen, skulle vi en annen retning enn Mathare. Det var Nakuru som stor for tur, og vi skulle oppleve Lake Nakuru National Park. På veien stoppet vi på en turistplass langs Drift Walley hvor det sies at de første menneskene på vår kjære moder jord ble til. Etter en lang biltur kom vi endelig til Lion Hill Lodge. Der ble vi møtt av mentholduftende håndklær vi kunne vaske oss med, en frisk velkomstdrink bestående av tropiske frukter i tillegg til et smilende og engasjert personale som utstrålte en innstilling om at de var klare for å gjøre alt de kunne for å hjelpe oss. På denne turen var det naturen vi skulle oppleve. Se nye sider av skaperverket som ingen av oss hadde sett før. Vakrere natur er det sjelden å se. Ganske nær hotellet lå det en stor åpen slette med skog og fjell rundt. På sletten vandret det ville dyr i harmoni med hverandre som før har blitt sett i filmer som Løvenes Konge. Simba var dessverre ikke å se under sammenkomsten. I enden av sletten var det en stor innsjø som på lang avstand hadde en vakker rosa stripe langs kanten. Da vi kom nærmere utviklet den rosa stripen seg på magisk vis til mange hundre flamingoer som koste seg langs vannkanten. Rolige og opptatt med sitt stod de stille, gikk litt og noen fløy. En stemning av frihet, fred og beundring var til å ta å føle på. Fascinerte og begeistret over det vi så og var blitt en del av, kjørte vi igjennom nasjonalparken. Flokker med vandrende sebraer, lekende antiloper og matglade giraffer var stadig å se langs veien vi kjørte. Heldige som vi var fikk vi oppleve to flotte, mandige og stolte løver som lå og solte seg i glansen av å være dyrenes konge kun få meter fra veien vi kjørte på. Lysten til å hoppe ut av bilen og kaste seg med kjærlighet rundt løvene vant nesten over det faktumet at det i så fall hadde blitt det siste åndedraget av Afrika.

Maten vi fikk servert på hotellet var fenomenal. Varm mat til hvert måltid og kokker som lagde retter på direkten. Et stort bord med frukter av mange slag og små kaker i forskjellige farger.

For oss var det himmelen, men hvor var det blitt av barnelatteren og de fillete klærne? Hvor var de møkkete føttene og de sultne øynene? Hvorfor satt ikke de der sammen med oss?

Safarituren var over og vi skulle rette de solbrente nesene mot Nairobi. Men før vi kom så langt skulle vi innom et slumområde i Nakuru for å holde en liten konsert sammen med et utviklingssenter som jobber for at unge skal få mulighet til å utvikle sine kunstneriske talenter i bl.a. foto, tekstil, maling, drama og musikk. Da vi parkerte bilene gikk vi ut for å finne stedet vi skulle rigge til scene. Ola viste vei med hønseflokken etter seg. Plutselig stopper han mens noen fortsetter å gå videre. Etter litt stopper de og lurer på hvorfor Ola stoppet. Hvor skulle vi rigge opp? Plutselig retter Ola seg opp, strekker ut foten og lager et kryss i sanden; «-Her skal trommene stå».

Konserten ble en magisk opplevelse. Det å være med på noe så stort som å spre glede og håp inn i hverdagen til folk som strever på måter vi aldri har sett maken til, oppleves som en stor velsignelse. Å se gnisten i øynene til folket og se smilene som lyser opp gav en ny mening med livet.

Etter konserten dro vi tilbake til den rike delen av Nairobi, og til et nytt sted som skulle være basen for resten av oppholdet. Den norske skolen, Scripture Mission, hadde mat og sengeplasser som skulle holde fram til avreise. Denne dagen hadde vi blitt invitert hjem til Ola på middag der Ekse, Hans Edvard og noen frivillige stod for et fantastisk måltid.

Resten av Kenyaoppholdet gikk med til å øve fram til konserter vi skulle ha på fredag og lørdag. Med øvingsrom og instrumenter hadde vi noen rolige men effektive dager på skolen. Som et lite avbrekk fra øvingen dro vi mot sentrum for å se et tradisjonelt danseshow der noen av elevene ble dratt opp på scenen for å riste løs noen dansemoves til heftige afrikanske rytmer. Etter showet ble vi tatt med på guiding gjennom en utstilling av landsbyer som skulle vise hvordan forskjellige afrikanske stammer bodde før i tiden. Vi ble advart om å ikke gå inn i hyttene fordi det kunne være vortesvin som gjemte seg der for å få skygge fra varmen. Uken før hadde den nemmelig vært en dame som  hadde fått et vortesvin etter seg. Vi ble ikke møtt av noen, selv om det kunne ha blitt en opplevelse.

Til en forandring ble det pizza til middag, etterfulgt av en adrenalingivende tur i matatu tilbake til skolen. Matatu er små varebiler som gjerne er pimpa på høyt nivå og blir stappet full med så mange mennesker som det egentlig ikke er plass til. Pluss noen til.

Fredag 15. januar gikk vi fra Haba na Haba-senteret på slumvandring igjenom Matharedalen, til vi kom fram til St. Michael skolen. På turen fikk vi et nytt og enda nærmere inntrykk av livet i slummen. Vi gikk i gater med ødelagte rønner på alle kanter. Overalt kunne vi se inn i endeløse, mørke korridorer og vite at her bor det familier side om side, tett i tett. Da vi kom ut i «hovedgaten»  kom det barn løpende til oss med sine iherdige smil og «how are you». Myke, skitne barnehender tok et godt grep rundt våre, og de vandret stolte sammen med oss videre innover i Matharedalen. Blikkene deres var lysende og magiske. Mon tro hva de tenkte. Kanskje de trodde at vi hadde kommet for å bli og skulle forandre hverdagen deres, eller kanskje de visste at vi ikke kom til å være lenge, men at vi allikevel ga dem et glimt av håp, et sted på innsiden. Et godt grep om hånden og et stort smil rundt munnen. Barna ble etter hvert bedt om å gå av de lokale vi gikk sammen med. Grunnen til dette var fordi de ikke kom til å finne veien hjem igjen.

Dørene varierte fra stoffbiter og blikkplater til ingenting. Malingsstrøk på vegger rundt oss med tilbud om hotel, photo studio, hårsalong, beautyspa, bare for å nevne noen, dukket opp ganske ofte. Vi hadde ikke akkurat forventet at det skulle være et så hyppig tilbud. Der lever de, uten tilgang på rent vann, rene klær, penger er vanskelig å skaffe seg og mat kan de gå uten i flere dager uten å vite hva morgendagen vil bringe. Fattigdom. Kriminalitet. Elendighet. Til tross for det, bærer de en livsglede og en stolthet over det lille de har som ikke kan måles med noe annet. En «stå-på-vilje» og en drøm om at de en gang skal komme seg bort fra slummen. Latter og smil fungerer nok som en slags overlevelsesmekanisme for de, men de gjør det. De har skjønt at det må til hvis man ikke vil sitte fast. De har skjønt at det ikke nytter å sette seg ned å forsvinne i elendigheten, men at man må fokusere på det positive og ha riktig innstilling. Den rike delen av verden burde få en smakebit for å kanskje ikke ta så lett for gitt hvor godt man egentlig har det.

Etter gåturen kommer vi fram til St. Michael. Vi ble møtt med Ja, vi elsker, Lille Petter edderkopp og Alle fugler sunget med en entusiasme som ga oss alle et nytt og sterkere forhold til sangene. Etter den lille konserten fikk vi en omvisning inne på skolen. Gangene var trange og smale og klasserommene var små, mørke og med ekstremt dårlig luft. Det var ikke uvanlig at elever besvimte i løpet av undervisningen. Likevel var det tydelig at de var stolte av skolen sin. Hvis vi spurte en elev om hva han eller hun synes om skolen, ble ryggen fort litt rettere og ordene var veldig positive. Dette var en liten tankevekker. Etter omvisningen var det tid for utdeling av penner og fotballer vi hadde tatt med oss fra Gjøvik. Til ellevill jubel fra barna viste rektoren hva skolen hadde fått. Så var det tid for lunsj og rigging til konsert. På en åpen slette det ofte ble spilt fotball skulle vi sette opp en scene rett på bakken. Rett bak oss var det en fjellvegg som strakte seg i en halvsirkel rund plassen. På toppen av fjellet og bakke foran oss samlet det seg barn og voksne som tok til seg musikken vi ville dele med dem. Sammen med ungdommene fra Haba na Haba lagde vi en lang og flott konsert, og med musikken, en pause lokalbefolkningens hverdagsliv.

Siste dagen kom og alle våknet med en liten klump i magen. Denne dagen måtte vi suge alt vi kunne ut av. Snart var det over! Etter en god frokost reiste vi ut for å holde den siste konserten. Midt  i slummen fant vi en inngjerdet plass med biljardbord, fotballbane og en scene som var i ferd med å bli satt opp. Det var mange mennesker på plassen som hadde samlet seg under partyteltene som var satt opp for konsertens anledning og ellers godt spredt rundt på plassen. Jobben med å få opp scenen tok lenger tid enn forventet, noe som ga oss ekstra tid til å se et par fotballkamper og snakke med kjente og kjære Kenyanere. Etter mye venting kom konserten i gang. Den varte og den rakk. Vi skulle egentlig spille annenhvert innslag, (Viken, Matare, Viken, Mathare osv) men det ble etterhvert lenger og lenger mellom hver gang vi slapp til så vi ble nødt til å lagge fra oss noen innslag. Før vi reiste fra konserten avsluttet vi med å synge gospelsangene vi hadde øvd så iherdig på. På en overfylt scene hoppet og sang St. Michael, Haba na Haba undommene og Vikenelevene. Et minne for livet. Det ble en gigantisk avskjedsseanse. Alle skulle klemmes, ingen skulle glemmes. Et par siste ord skulle også utveksles. Da vi til slutt kom oss inn i bilene var det et stort følge av barn som løp ved siden av bilene og vinket farvel.

Nok en konsert var over. Nok en reise var over. Minnene, opplevelsene, inntrykkene, barna, det kenyanske folket vil alltid ha en plass i våre hjerter. Denne turen har satt dype spor og tent en glød ingen kan ta fra oss.